Cybersikkerhetsloven – fem ting å holde øye med

Cybersikkerhetsloven trådte i kraft 15. januar 2026, og endrer forutsetningene for å jobbe med cybersikkerhet. Det handler ikke bare om strengere krav, men også om tydeligere ansvar og nye måter å jobbe på. Cybersikkerhet er nå et ansvar for hele organisasjonen.

Cybersikkerhetsloven er Sveriges implementering av EU-direktivet NIS2. Den nye loven erstatter ikke bare den tidligere NIS-reguleringen, men innebærer også et betydelig skifte innen cybersikkerhet. Fra å ofte ha vært en teknisk problemstilling, er det ikke lenger noen tvil om hvor fokuset ligger. I sentrum for den nye loven står styring, ansvar og systematikk – for hele organisasjonen.

Hva er cybersikkerhetsloven – og hvorfor er den viktig?

Formålet med cybersikkerhetsloven er å heve det overordnede nivået på cybersikkerhet i samfunnsviktige og virksomhetskritiske virksomheter. Som utgangspunkt gjelder loven for organisasjoner som oppfyller visse størrelseskriterier når det gjelder antall ansatte og omsetning. Vurderingen påvirkes også av hvilken type virksomhet som drives.

Cybersikkerhetsloven omfatter organisasjoner innen flere samfunnsviktige og virksomhetskritiske sektorer, blant annet energi, transport, helse- og omsorgstjenester, digital infrastruktur og offentlig forvaltning. Også private aktører innen disse områdene berøres. Det er også viktig å merke seg at organisasjoner som ikke direkte omfattes av loven, kan bli indirekte påvirket, for eksempel som leverandører eller samarbeidspartnere til virksomheter som er omfattet av kravene.

Det er flere forskjeller mellom den nye loven og den tidligere NIS-reguleringen. Cybersikkerhetsloven stiller strengere krav til dokumentasjon, oppfølging og rapportering. Det er ikke lenger tilstrekkelig å ha enkeltstående tekniske tiltak eller policydokumenter på plass. Virksomheter må ha evne til å arbeide strukturert og langsiktig med cybersikkerhet på tvers av hele organisasjonen.

Ansvar for veiledning, samordning og utvikling av regelverk innen cybersikkerhet ligger i Norge primært hos Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM), som har en sentral rolle i forvaltningen av sikkerhetsloven og nasjonale cybersikkerhetstiltak. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) bidrar i tillegg til overordnet samordning innen samfunnssikkerhet og beredskap. Når det gjelder tilsyn, har Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) ansvar for elektronisk kommunikasjon og sikkerhet i digital infrastruktur.

Fem søyler i cybersikkerhetsloven

For å forstå hva cybersikkerhetsloven innebærer i praksis, kan det være nyttig å dele den inn i fem bærende søyler. Disse fanger kjernen i hvordan loven endrer synet på cybersikkerhet.

1. Cybersikkerhet er en virksomhetssak – ikke bare en IT-sak

En av de tydeligste endringene i cybersikkerhetsloven er at cybersikkerhet knyttes til virksomhetens evne til å fungere, og ikke bare til tekniske systemer. Fokus ligger på kontinuitet, leveranseevne og tillit.

Dette innebærer at flere funksjoner enn IT blir berørt. Cybersikkerhet må integreres i ordinær ledelse og prioritering. Risikoer må også knyttes til virksomhetskritiske prosesser, ikke kun til teknologi. For mange organisasjoner krever dette en ny måte å snakke om cybersikkerhet på internt – på en måte som er forståelig og relevant for hele virksomheten.

2. Ledelsens og styrets ansvar for cybersikkerhet i henhold til loven

I cybersikkerhetsloven ligger det overordnede ansvaret hos organisasjonens ledelse. Selv om operative oppgaver kan delegeres, kan ansvaret ikke fraskrives.

I praksis betyr dette at ledelse og styre forventes å ha en grunnleggende forståelse for organisasjonens cyberrisikoer. Ledelsen må kunne fatte informerte beslutninger om prioriteringer og ha både ressurser og evne til å følge opp arbeidet over tid.

3. Proaktivt  risikoarbeid i henhold til cybersikkerhetsloven

I cybersikkerhetsloven henger risikohåndtering og hendelseshåndtering tett sammen. Dette skal ikke skje ad hoc, men være grundig forberedt. Loven stiller krav til systematisk og gjentakende risikoarbeid, med etablerte prosesser for hendelseshåndtering. Som virksomhet må du også ha tydelig rapportering, dokumentasjon og oppfølging knyttet til dette arbeidet.

Å arbeide proaktivt med risiko handler ikke bare om å kunne reagere når noe skjer, men om å kunne vise hvordan organisasjonen jobber før, under og etter en hendelse. Dette inkluderer å kunne dokumentere hvordan lærdom fra hendelser tas videre i organisasjonen.

I artikkelen Smarte prioriteringer for å lykkes med NIS2 beskriver vi de viktigste utfordringene, behovet for å prioritere til tross for begrensede ressurser og hvordan man kan jobbe smartere. Et annet tips er å ta del i vår roadmap i artikkelen Gjør organisasjonen din klar for NIS2 - et praktisk veikart.

4. Leverandørperspektiv – sentralt i cybersikkerhetsloven

Cybersikkerhetsloven tar utgangspunkt i at organisasjoner er en del av større økosystemer. Leverandørperspektivet er en sentral del av det nye regelverket, men økosystemet omfatter også for eksempel IT-partnere og andre eksterne aktører.

I klartekst betyr dette at tredjepartsrisikoer må identifiseres og følges opp, at avhengigheter inngår i det samlede risikobildet, og at krav og forventninger til leverandører må være tydelige.

5. Kontinuitet og langsiktighet fremfor enkelttiltak

Kanskje det viktigste prinsippet i cybersikkerhetsloven er at etterlevelse ikke vurderes på et enkelt tidspunkt. Det er organisasjonens evne over tid som står i fokus.

Dette betyr at kontinuitet veier tyngre enn enkeltstående tiltak. Struktur, sporbarhet og oppfølging blir avgjørende, og dokumentasjon fungerer som støtte for styring – ikke som et mål i seg selv.

Hvis du ser loven som en sjekkliste, risikerer du å gå glipp av poenget. I stedet handler det om en langsiktig arbeidsmetodikk. Bare slik kan du være rustet for tilsyn og hendelser som oppstår.

Cybersikkerhet med reell motstandskraft

De fem søylene vi har gått gjennom viser at cybersikkerhetsloven ikke er ment som et teknisk regelverk for spesialister. Den bør ses som et rammeverk for å styrke organisasjoners motstandskraft i en stadig mer digital og sårbar omverden.

Loven belønner tydelig ansvar, systematisk arbeid og evnen til å følge opp og forbedre. Det handler mindre om perfeksjon og mer om oversikt og beslutningskraft.

Vanlige fallgruver i arbeidet med cybersikkerhetsloven

Som nevnt er en vanlig fallgruve at cybersikkerhet fortsatt behandles som en isolert IT-sak, snarere enn som en del av virksomhetens overordnede styring. Dette fører ofte til at risikoer identifiseres teknisk, men ikke tas hensyn til i strategiske prioriteringer og beslutninger.

I praksis kan dette for eksempel innebære at:

• Ansvar for cybersikkerhet plasseres for langt nede i organisasjonen.
• Ledelsens rolle begrenses til godkjenning fremfor aktiv oppfølging.
• Arbeidet fokuserer på å utarbeide dokumenter som ikke implementeres i praksis.
• Risikohåndtering, hendelseshåndtering og leverandørstyring drives som separate spor.

Når arbeidet organiseres på denne måten, blir resultatet ofte enkelttiltak uten sammenheng og langsiktig effekt – i strid med lovens intensjon.

Konsekvenser når cybersikkerheten svikter

Når cybersikkerheten svikter, oppstår det en tydelig cost of inaction (COI). Konsekvensene er sjelden begrenset til tekniske systemer. Hendelser påvirker ofte virksomhetens samlede evne til å fungere og kan raskt få ringvirkninger i flere ledd. For mange organisasjoner innebærer dette ikke bare driftsforstyrrelser, men også økte kostnader, belastning på ansatte og et langvarig gjenopprettingsarbeid.

Mangelfull cybersikkerhet kan føre til:

• Avbrudd i samfunnsviktige eller virksomhetskritiske tjenester.
• Tap av tillit hos kunder, partnere og interessenter.
• Økte kostnader knyttet til gjenoppretting og tiltak.
• Tilsynstiltak, krav om forbedringer og i enkelte tilfeller sanksjoner.

Når strukturer for risikohåndtering, hendelsesrapportering og oppfølging mangler, blir det også vanskelig å i etterkant dokumentere at organisasjonen hadde kontroll. Manglende etterlevelse av cybersikkerhetsloven kan føre til tilsynstiltak og krav om korrigerende tiltak, og i enkelte tilfeller sanksjoner. Dette understreker viktigheten av å kunne vise hvordan cybersikkerhetsarbeidet håndteres.

Cybersikkerhetsloven som startpunkt

Cybersikkerhetsloven er en realitet. For noen organisasjoner oppleves den som enda et regelverk å forholde seg til. For andre blir den en katalysator for tydeligere styring, bedre samordning og økt robusthet. Det beste cybersikkerhetsarbeidet er både langsiktig og strukturert.

Ta neste steg – se hvordan du kan samle og effektivisere arbeidet med cybersikkerhetsloven.